Sit psykisk helse: Misunnelse

Psykologspesialist Elisabeth Gusdal på Sit psykisk helse har skrevet noe om at misunnelsen mister sin ødeleggende kraft i det vi slutter å være redd for den

Har du noen gang vært misunnelig? Spørsmålet kan fremkalle en klam og ubehagelig følelse i kroppen og vi håper intenst at noen kan bytte samtaletema før vi blir nødt til å svare. Vi liker ikke å innrømme at vi er misunnelige – det kjennes smålig og skamfullt ut. Vi snakker tross alt om en av de 7 dødssyndene! Sannsynligheten for at psykologiske forsvar rykker inn for å fornekte og dekke til den vonde erkjennelsen er høy.

Tro ikke at du er for god for misunnelsen. Den kan slå ned i oss alle som en intens indre smerte i det noen nær oss havner i en bedre situasjon enn oss. Gjerne om den andre oppnår noe vi selv har kjempa for eller ønsker oss. Å være «småmisunnelig» er forholdsvis lett å gjenkjenne og håndtere, vi tar som regel brodden av den gjennom en kjapp tilståelse og forsøke å se stort på det. Men misunnelsen kan også snike seg inn utenfor bevissthetens dunkle lys og gradvis fortære både selvfølelsen og forholdet vårt til den andre. Skjulte former for misunnelse rammer hardest.

Det kan ligge et synsbedrag i misunnelsen. VI kan tolke andres suksess som vår egen tilbakegang. Vi blir redd for å ikke være like god – ikke god nok, og selvkritikken hamrer oss ned mens den sosiale statusen er i fritt fall. I tillegg kommer den sekundære skammen, vi har fått enda en ting å holde imot oss selv; hva slags menneske er vi, som ikke unner andre å ha det godt? For det er det misunnelse er. Miss -unne. Vi unner ikke.

Det oppstår et bånd mellom oss og den vi misunner. Den misunneliges tanker kretser stadig om den andre. Det er som regel en vi synes det er rimelig å sammenligne oss med og som er i nær omkrets: En venn, medstudent, kollega eller familie. Folk lengre unna beundrer vi ofte og kanskje lengter vi litt etter de gode kvalitetene – langt mindre farlig.

En spiker som stikker opp, må slås ned!

Eller må den det?

Tåler vi ikke å kjenne misunnelsen, kan vi ubetenksomt få lyst til å rakke ned på eller straffe den andre og på den måten holde tilbake og begrense hverandres fremgang. Å bli misunt høres kanskje deilig ut, men det er ofte ikke en særlig god opplevelse. Den misunnelige sitter gjerne igjen med en litt forvirret opplevelse: «Hun sa det var bra, men likevel føler jeg meg liten». Det er en fattig trøst, men det kan være lurt å innse at akkurat nå i dette her øyeblikket står jeg litt bedre til enn den andre og at det kan kjennes vondt og urettferdig ut. Selv om Janteloven rettmessig er uglesett i vår tid som begrensende for selvhevdelse og selvutvikling, forsøkte den kanskje å advare mot den misunneliges hevn når den rådet: Du skal ikke tro at du er noe. Finnes det ikke en bedre måte å ivareta seg selv på, enn å måtte gjøre seg selv mindre enn vi er? Kanskje vi gjør klok i å ikke gni det inn, men heller invitere de andre med i det gode selskap.

Et helt vanlig liv kan bringe misunnelse dersom vi selv er utsatt for stor urettferdighet eller er inne i en tung periode. Misunnelsen kan bli tung å tåle når vi selv fikk for lite den gangen for lenge siden, mista det kjære vi hadde eller har fått en for tung bør å bære i livet. Vi kan trenge hjelp til å gjenkjenne og romme vår egen sorg og vårt eget sinne som kan gjemme seg under lag av misunnelse når vi blir konfrontert med livets uutholdelige letthet og gleden i de andre smil. Å forstå at dette er en normal reaksjon på å ha det tøffere enn mange andre kan begrense slitasjen for både oss selv og andre, og gi rom for nødvendig medfølelse og anerkjennelse.

Jeg vet ikke om det er mer misunnelse blant studenter enn andre steder, men dagens samfunn kan legge til rette for at misunnelse ofte trigges og kan vokse seg stor. Her har de ropt på de beste hodene (karakterene), som skal rekrutteres til de råeste stillingene og engasjere seg i landets kuleste frivillighetskultur. Hvem kan føle seg helt trygg på at de kan leve opp til dette? Konkurranse gir grobunn for kamp om makt og status. Alle tviler i perioder på om de er god nok eller om de snart blir «avslørt». Vi blir hyperoppmerksomme på andres fremgang og kverner rundt våre egne feil og mangler. Når skuffelsene kommer, for vi må jo gjennom dem – alle sammen, konfronteres vi i samme øyeblikk med dem som er ute å pilser med de kule folka, hun som var ute å jogga kl 7 i morges, og venninna vår som på Snapmap ser ut til å være på date med han kjekkasen fra kollokviegruppa. I tillegg er det lett å telle hjerter og likes. Vi fikk det med oss før og, men da var det i det minste litt mindre åpenbart. Kan dette være en av veiene inn til skyhøye statistikkgrafer over unge menneskers psykiske helseplager?

Hadde ikke vi tapt når den andre vant, skulle vi vært glad på den andres vegne. For vi er jo vel så ofte det! Så lenge vi ikke kjenner oss trua er vi mennesker ganske rause. Skadefryd kan byttes ut med medfølelse og respekt for den andres innsats. Om vi kan klare å bryte med skammen og innrømme misunnelsen, i det minste for oss selv og innimellom i avvæpnende hensikt ovenfor den andre, så kan vi kanskje orke å være nær selv når impulsen til å trekke seg unna, klandre oss selv eller ekskludere den andre melder seg – litt. Vi trenger jo ikke gjøre det, selv om vi må føle det. Gi det heller litt tid.    

Trygghet, sosial rettferdighet og et inkluderende miljø er god vaksine mot misunnelsens indre og ytre agg. Vi kan prøve å gå i motsatt retning av det misunnelsen ber oss om, ved å prøve å bekrefte at den andre fikk til noe bra som vi gjerne også skulle klart og selv vil få til. Vi kan gjenetablere vår egne selvfølelse ved å skjønne underliggende behov for rettferdighet og å bli sett. Vi kan benevne misunnelsen og vi kan prøve å tåle den. Selv om det kjennes hardt og uoverkommelig ut og det brenner på innsida. Voksesmertene går tilslutt over. Og forhåpentligvis står vi sterkere og klokere tilbake  – sammen.

Photo by Polina Zimmerman on Pexels.com